Min reise inn i ny bevissthet...
Barndom - 1961 til 1974
Min "læreprosess" denne gang, startet 27. september 1961. Mine to første barneår utforsket jeg på Teie/Nøtterøy rett uten for Tønsberg. Jeg ble født inn som nr. to i en søskenflokk på fire. En eldre bror, og to yngre søstre. Senere flyttet vi til Røren i Slagen rett øst for Tønsberg. Der fullførte jeg barneskolen på Klokkeråsen barneskole. Jeg valgte meg et par perfekte læremestre som foreldre denne gang. Selv om jeg brukte over 40 år på erkjenne det. Min barndom bestod av et ganske turbolent liv med et foreldre par som gjorde reisen vel spennende. Mye bråk og trusler om skilsmisser husker jeg preget min oppvekst.
Ungdomstiden -1974 til 1985
Familien og jeg flyttet til Fredrikstad våren 74. Der gikk jeg på Gressvik ungdomskole frem til jeg valgte å gå 1 år på Maskin & Mekaniker linja på Glemmen vidregående skole. Der etter valgte jeg å gå ett år på bilmekanikerlinja ved Borg vidregående i Sarpsborg. Læretiden på 3 år fullførte jeg ved et bilfirma på Ørebekk, rett uten for Fredrikstad. Min ungdomstid var fortsatt preget av mye uro og bråk mellom mine foreldre. Jeg har alltid hatt god intuisjon og kunne føle lenge før jeg kom hjem på kvelden, i vilket humør mine foreldre var i. Og jeg tror nok også jeg forsøkte å lukke litt ned, denne egenskapen da jeg følte dette svært ubehaglig og likte ikke å kjenne dette i ungdomstiden.
Fra 1985 til 1995
Jeg flyttet ut fra redet sommeren 1985. Faktiskt så flyttet vi alle fire søsken ut dette året. Jeg leide meg et lite hus på Torp litt øst for Fredrikstad. Der bodde jeg mitt første ungkars år og følte lettelse ved å kunne bo for meg selv. Året etter treffer jeg henne som skulle bli min kone. 2 år senere gifter vi oss i Rolvsøy kapell og vi får en datter sammen, litt over to år senere. Min datter Solveig kommer til verden 21.12.89. (vintersolverv) Derav dette navnet hun fikk..."Solveig" Min kone og jeg hadde da kjøpt oss et hus sammen på Sellebakk også rett øst for Fredrikstad.
Men det skulle fort vise seg at min kone og jeg vokste fra hverandre energimessig. Og vi påførte hverandre mere lidelse enn kjærlighet både fysiskt som psykiskt. Jeg skapte faktiskt kroniske smerter i brystet ved å være i det forholdet. Jeg følte det som et personlig nederlag og totalt mislykket da jeg innså at vi ødla hverandre ved å fortsette samlivet. Og ekteskapet ble oppløst tidlig året 1995
Jeg har nok vært av den oppfatning, at mange tok for lett på oppgaven og ansvaret ved å inngå et ekteskap. Og det å "gå" skille seg var alt for enkelt. Så sjokket ved å innse at dette måtte jeg ut av, var starten på å forandre min vei.
Den bitterhet jeg følte ved å måtte forlate ekteskapet fikk konsekvenser på mitt syn på kvinner. Jeg var ikke villig til å gå inn å kjenne på hva som virkelig skjer. Og jeg "næret" min energi på trøsten og oppbakking fra familie og venner. Og la nok meste parten av skylden på min partner. På den tiden fikk hele den kvinnelige delen av befolkningen lite eller ingen sympati fra min side. Jeg vil vel nesten gå så langt å si at jeg mente de fleste trengte et sikkelig "spark" bak.
Jeg husker godt mistenksomheten som blusset opp da min kompis "ringte" og ville ha meg med på en tur ut på byen. Og gav klar beskjed at kvinnfolk var et avsluttet kapittel i mitt liv. Han unnskyldte seg med at det ikke var hans mening. Bare det at hans kone var ute på byen med en venninde for å feire fødselsdag. Slik at han også hadde mulighet for en "guttetur" på byen. Jeg besinnet meg, og var egentlig takknemlig for hans omtanke for meg og takket ja.
Etter en stund så støter vi på hans kone og hennes venninne på en uterestaurang i sentrum. Og jeg kjente igjen denne følelsen av at jeg hadde blitt "lurt" med ut, for å treffe denne vennina. Og jeg kjente at jeg strittet i mot, og var ikke særlig "happy" da de foreslo at vi kunne ta et glass sammen. Men jeg gav meg, og satte meg motvillig ned. Det var egentlig en skikkelig kald dag med en isende nordavind, og ingen av oss syntes utepilsen var særlig forfriskede. Vi satt vel å frøs alle fire. Dette var mitt første møte med "Meta". Men jeg var like fast og bestemt på at kvinner var historie, i mitt liv.
Men høflighet er en "dyd" hadde jeg lært, så konversasjonen gikk vel tålig bra, selv med mitt kvinnesyn. Etter at vi hadde frøset oss halv veis ned i pilsglasset. Ble det foreslått at vi sammen skulle gå til et danse sted. Disse to jenter hadde fått fribiletter til et nyåpnet sted. Og de orket ikke lengre å sitte ute i kulda. Jeg fikk atter den følelsen at dette var planlagt, og sa vel ganske motstridig ja til tilbudet. Men det var først og fremst forde jeg frøs, og at utepilsen overhode ikke smakte fortrefflig, med hakkene tenner.
Jeg syntes nok under andre omstendigheter at Ann-Merete var en nydelig og flott kvinne. Men der og da, så var det meg totalt likegyldig. Og tanken på et forhold var helt utenklig. Så jeg fremstod nok som ganske så likgyldig og uinteresert. Etter en stund da vi hadde fått igjen varmen, og sikkert et glass pils eller to, så spiller bandet opp til dans. Da kommer selvfølgelig dsse låter, som trekker alt og alle ut på danse gulvet. Min kammerat og hans kone innkludert. De som sitter igjen, er Meta og jeg. Jeg får skikkelig dårlig sammvittighet da dette inntreffer gang på gang. Og jeg begynner å syntes synd på henne. Her sitter jeg og vil ikke danse engang. Bare forde jeg føler "synd" på meg selv, og mitt havarerte ekteskap.
Og denne følelsen blir ikke mindre ved at jeg vet at det er hennes fødselsdag som feires. Og at hun nå har verdens dårligste og egosentrete kavaler. Så i ren skam så spør jeg om hun har lyst på en dans. Hun takker ja, og jeg fører henne ut mot dansegulvet. Vi hadde ikke mere en kommet i gang, så begynner jeg å "riste". Jeg skikkelig skjelver, og må bare stoppe opp å spørre om hun merker dette. Noe hun selvfølgelig bekrefter. Jeg ante ikke da, hva det var som forårsaket dette, og var like overasket som henne.
Jeg forstod ikke den gang at min sjel hadde igjenkjent Meta. Det var min sjel som sa at dette som nå intraff, hadde vi avtalt på andre plan, før vi innkarnerte denne gang. Og at det var det som satte igang denne "risting", da jeg mitt "nek" ikke var villig til å gå inn å kjenne på, hva som virklig skjedde. Og maken til forelskelse og kjærlighet jeg følte for henne etter denne aftenen. Blir helt umulig å sette ord på. Vi flyttet sammen bare etter noen måneder og vi viste begge at det var rett.
Forbredelse til tjeneste og forandringens tid -1995 til 2006
Vi bodde det første året i en leilighet som Meta residerte. Derpå kjøpte vi sammen et hus. Våre første fem år sammen fikk vi til å pleie vår kjærlighet til hverandre, uten særlige dramatiske hendelser i vårt liv. På den tiden hadde jeg jobbet som industrimekaniker i 9 år. Og de siste 4 år hadde jeg drevet et firma sammen med min bror, med tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede.
Alt syntes å gå vår vei og vi hadde en flott tid sammen. Året 2000 var det "året" da vår verden begynte å rase sammen. Min mor som lenge hadde hatt en alvorlig nakkeskade og mye smerter og besvimelses anfall, relatert til dette. Hun besluttet å gjøre ende på sitt liv. Hun orket rett å slett ikke mere. Hun svelget det hun hadde av tabletter, og ble alvorlig forgiftet. Vi fikk en tøff opplevelse, ved å følge hennes kamp i respirator i ca 2 uker. Det var en stor belastning å se sin mor ligge bevistløs, og se vilken kamp kroppen hennes hadde med avgiftningen.
Dette kom på toppen av at vårt firma, var inne i en vansklig tid. Da vår største kunde Hjelpemiddelsentralen for Østfold hadde fått direktiver fra høyeste hold om beskjeringer av innleid hjelp fra eksterne firmaer. Vi var et produkt av sammenslåingen fra de forskjellige komunale lagre til et Sentral lager. De manglet faglig kompetanse på det tekniske utstyret, og vi hadde ansvaret for å tilbakestille å ombygge de forskjellige produkter til nye brukere. Vi hadde som hovedbeskjeft stort sett all resirkulering av brukte hjelpemidler i fylket.
Og det ble som å slå av en bryter da beslutningen kom, på at de ville ta seg av dette selv. Og vi mistet 90% av vårt arbeide med to ansatte. Det gikk ikke lang tid før vi besluttet å gå til skifte retten om begjæring av konkurs. Vi hadde ikke midler til å betale lønninger. Da fulle ordrebøker til omternt ingen ting, intraff på under en måned. Dette var en tid hvor jeg fikk kjenne på hvor fort ting kan rasere. Jeg fikk sjokk over hvor lite hjelp og smidighet det var å hente fra det offentlige. Det var ingen sikkerthetsnett for oss som hadde drevet selvstendig. Og jeg fikk fort inntrykk av at vi var kjeltringer, da vårt firma ble slått konkurs.
Dette førte til en lang depressiv og turbulent periode i mitt liv. Ingen ting av det jeg forsøkte å finne løsninger på ville la seg ordne. Og denne skyld/skam følelsen jeg fikk ved å måtte innse at eneste mulighet nå var å gå den tunge veien til Sosialkontoret. Dette preget hele min væren de neste to år. Jeg tok bolig på sofaen med konstante smerter i bryst, som forsterkes hver gang jeg hørte postbudet la noe i vår postkasse. Jeg viste det var kun brev fra våre kreditorer, og det føltes som at det ble stukket en kniv i brystet hvergang jeg hørte postbudet. Jeg gikk aldri forbi den postkassa frivillig på 2 år.
På den tid hadde vi en venninde som bedrev healing, og hun tilbød seg sin hjelp, da hun så hvordan jeg hadde det. Dette med healing var bare noe jeg hadde hørt om, og trodde vel egentlig at dette bare var noe ordentlig tull. Men jeg samtykket, og stort ble sjokket da jeg kjente energistrømningene begynte å fare igjenom kroppen. Jeg fikk sjokk over opplevelsen og så lys og kjente fysiskt tilstedeværelse fra den andre siden. Og energiene bølget igjenom kroppen. Den påfølgende natt ble jeg vettaskremt da disse energier atter begynte å komme..Og jeg fysiskt kjente at noen satte seg ved min side i senga. Men jeg var altfor skrekkslagen til å tørre å slå på lyset. Frykten forsvant på samme underlige måte som jeg kjente at de kroniske smerter jeg hadde i brystet begynte å slippe. (Disse smerter har jeg ikke kjent noe mere til, nå fem år etter.)
Dette ble starten på en ny søken i mitt liv. Jeg begynte å lese den første boken av Himmelske samtaler av Neal mc. Welsh . Og etterfulgte snart med de to neste. Jeg følte fortsatt stor frykt rundt vår økonomi. Og var redd for at vi kunne miste huset. Pa denne tid syntes det som at jeg hadde utviklet en helt spesiell evne til å falle imellom alle stoler når det kom til det offentlige. Uansett hva jeg forsøkte, så var det ingen løsninger å hente for meg/oss. Jeg sov dårlig og brukte også alkohol som sovemedisin.
Jeg traff en kar på en lokal Pub som også stod uten arbeide, og vi begynte å samtale rundt dette å starte opp et firma rettet mot hyttefolket her i regionen. Han hadde jobbet litt rundt dette på sin fritid tidligere å skrøt at han hadde 180 kunder opp mot en vakt ordning. Dette syntes jeg hørte lovende ut, og vi begynte så smått å samle brikkene for å få alt på plass. Jeg følte stor lettelse ved å komme igang. Og oppdragene begynte så smått å tikke inn.
Etter en stund så etterlyste jeg den kundelista på vaktordningen. Men han kom med stadige undskyldninger og underlige svar på hvorfor den ikke dukkert opp. Så jeg skjønte snart at den aldri hadde eksistert. Men oppdragene kom, og jeg var ikke villig til å ødlegge samarbeidet av den grunn. Vi hadde meste parten av våre oppdrag i det hytteområdet vi selv hørte til. Så denne sommeren 2002 så bodde vi fast på mine svigerforeldres hytte. Min kompis hadde oppdrag inne i byen, så i sommerferien så jobbet vi ikke sammen. Vi hadde daglig telefonkontakt og alt syntes i orden.
Sjokket var stort da jeg returnerte til byen etter ferietiden, og fant firma kontoen tømt. Og min kompanjong borte. Den bitterheten og frustrasjonen som veltet igjenom meg. Gjorde at jeg opparbeidet et stort hat mot denne mannen. Bare tanken på ham, gjorde meg rasende. Jeg resignerte fulstendig og ble virkelig depresiv. Jeg måtte oppsøke lege og vi søkte sammen om en rehabiliterings trygd for meg. Men jeg befant meg i en tilstand hvor ingen ting betød noe mere. Alt var liksom som det skulle være, og at ingen ting av det jeg forsøkte skulle lykkes. Og det var liksom som det skulle være, det at jeg ikke fikk innvilget denne trygd. Og jeg brydde meg ikke.
Det var først når Namsmannen banket på døra, og ville ha vårt hus tvangs solgt at noe av kamp gløden vendte tilbake. Det fikk da være måte på hvor urettferdig livet skulle være. Grunnen til avslaget på rehabiliterings trygden var at jeg skulle ha vært under behandling. Og levert sykemldinger. Det å oppsøke lege hver 14. dag å få fornyet sykemelding anså jeg som sløsing av de små midler vi fikk til livsopphold av sosialtjenesten. Men kriterien var klare, ønsket man slik trygd var forutsetningen at man var under behandling og at det var utsikter til bedring.
Vi hadde nå kommet inn i året 2004 og månedskifte mars/april var da jeg fant Tobias matrialet. Lite viste jeg den gang hvordan dette matrialet ville snu alt opp ned på mitt liv. Det var som å treffe en gammel venn som begynte å mimre om gamle minner. Og jeg husker godt da jeg fant den første kanaliseringen tilfeldig. Og det noe av det første jeg leser er: "Det er ikke tilfeldig at du sitter her å leser dette" Den sannhet jeg følte og igjennkjennelsen førte til at jeg nærmest trodde jeg var igjen glemt på perongen og toget hadde gått. Jeg begynte å lese matrialet fra førsten av i et tempo som antagelig gjorde at jeg knapt nok klarte å omfavne og intregrere energien.
Men jeg hadde det så travel å ville bli ajour med de måndlige kanaliseringer. Dette tempoet jeg hadde med å komme fram til siste shoud, førte til at jeg hadde flere spørsmål en jeg fant svar. På den tiden hadde CC.Norge et samtaleforum på en plattform levert fra yahoo. Dette var heldigvis i bruk, og jeg søkte igjennom innleggene etter mine svar. Og det var ikke fritt for at jeg ble temlig oppgitt over hvor dårlig egnet dette forum var i henhold til å søke etter det man undret seg over. Det var greit nok om man fulgte med på innleggene som kom. Men helt ubrukelig å søke i fra gamle innlegg. Det var da jeg bestemte meg for å skape og bygge opp et tilsvarende forum de hadde på US siden.
Jeg husker også spesielt godt hvor vansklig det var å få "gamle Shaumbra" i tale da jeg stilte spørsmål. Og bestemte meg sikkert der og da, at jeg ville stille meg til rådighet og forsøke å hjelpe de nye så godt jeg kunne. Når jeg følte meg sikker nok på dette som ble levet. Det var drivkrafta og lidenskapen som drev meg til å bygge opp det forum vi nå har på CC. Norge og Danmark.
Men det jeg vet nå er at ingen er etterlatt på perongen. Det er ikke nødvendig å føle seg etterlatt. Vi er multidimensjonale og har jobbet like lenge alle sammen, med det som nå intreffer. Det er bare slik at vårt beviste jeg, ikke alltid får tak i hva som skjer. Så mitt råd til de som nå kommer inn fra sidelinja, slapp av..ta deg god tid med å lese shoudene...Det er nemlig mye enklere å intregrere energiene om man ikke haster frem. Min erfaring tilsier at det er mye mindre spørsmål nå, som man har en periode på 30 dager mellom hver shoud. Man får liksom tid til å la energien få sette seg.
(Fortsettelse vil følge!)